Hvitveis - del 2

Forrige gang jeg skrev om hvitveis var jeg sikker på at de søte små blomstene var en hvitveisart. Det viste seg å ikke være så lett, nei. Blomstene jeg hadde fått flotte nærbilder av var gjøkesyre, en liten hvit blomst som trives veldig godt i selskap med hvitveisen :) Innlegget om hvitveis som viste seg å være gjøkesyre finner du her

Lovet derfor i en oppdatering av innlegget om å komme tilbake med bilde av ekte hvitveis. Det har vist seg å ta litt tid, men nå har jeg altså fått tatt en lite oversiktsbilde av noen litt tufse og forblåste hvitveis på toppen av Fløyen. De var litt preget av både vind og noen kraftige regnbyger tidligere på dagen, og var defor ikke så veldig interessert i å titte mot fotografen, men, men. Hvitveis er det uansett :) Man holder da det man lover...hehe

Ha en koselig mandagskveld...mens vi venter på sol og sommer!

Hvitveis - perler i den norske vårfloraen

Nå som våren har eksplodert her på vestlandet (og sikkert i resten av landet også) i løpet av de siste dagene, måtte jeg ut og forevige noen søte små vårtegn - Hvitveis.

En ensom hvitveis i all sin prakt. Nyyyydelig!

Hvitveisen gir meg gode assosiasjoner til min barndoms våropplevelser. Vi gikk i Småskogen, egentlig bare et lite skogholt mellom blokkene jeg vokste opp i, og i Storeskogen, en mye større skog ved siden av, og plukket hvitveis. I Småskogen kunne man finne hvitveis i små klynger, men bare hvis man var tidlig ute. Det var massevis av barn i blokkene som alle var interessert i å imponere mammaene med en bukett selvplukk, så her måtte man være kjapp hvis de fineste blomstene skulle sikres.

Vi soler oss! :)

I Storeskogen derimot var det hele hav av hvitveis når våren startet, og vi plukket til vi ikke klarte å holde rundt stilkene med bare en hånd. Det jeg husker best med hvitveisplukkingen er lukten av våt skogbunn og liv som spirer og gror, småfuglene som kvitret og solstrålene som kom som striper ned på bakken gjennom tretoppene som omringet oasene med hvitveis. Storeskogen var, som navnet tilsier, kjempestor, og vi måtte alltid gå i følge her. Diverse vandrehistorier regjerte i området og virket som de burde. Ingen gikk alene i Storeskogen! :)

Som mor til småbarn var det alltid en glede når de kom hjem med en bunke lett skamferte hvitveis. De ble ofte satt i et melkeglass på kjøkkenbordet eller i vinduskarmen for å pynte opp. Da kom det nesten alltid en liten klump i halsen i ren takknemmelighet og vårnostalgi. Nå plukkes det ikke hvitveis her i hjemmet mer, men vi gleder oss over dem i sitt naturlige element.

Det eneste som er synd med hvitveisen er at sesongen er så kort. Plutselig har andre vekster tatt over grunnen og vi må vente ett helt år før vi igjen kan glede oss over de snøhvite små perlene tett i tett i skogsbunnen.

Fra hyggelige lesere har jeg fått tilbakemelding om at bildene viser blomsten gjøkesyre og ikke hvitveis. Der lærte ihvertfall jeg noe nytt om den norske vårfloraen. Lover å komme tilbake med bilder av ekte hvitveis senere :)